Ny type investeringsstrategi

I et tidligere innlegg om XXL skrev jeg om at nøkkelen til å gjøre det bra i aksjemarkedet er å finne selskaper av virkelig høy kvalitet, som man kan eie over tid. Dette er også strategien til Warren Buffett, og kanskje spesielt partneren Charlie Munger. Erfaring og lesing over det siste året har imidlertid fått meg til å endre oppfatning noe. Jeg har fortsatt tro på at det finne selskaper av fantastisk kvalitet som man kan eie over lang tid. Men jeg tror slike selskaper er meget sjeldne. Noe av grunnen til at Buffett har gjort det så bra er at han er eksepsjonelt god til å finne fantastiske selskaper. Om man finner et så godt selskap bør man vurdere å investere.

Jeg tror imidlertid at det er langt flere selskaper som ser fantastiske ut, men som dessverre ikke er så gode som man håper på. Selskaper med lav kvalitet gjør det generelt bedre enn de som anses som fantastiske. Man skulle selvfølgelig gjerne ha vært med på Apple eller Google fra starten av, men faktum er at det var ikke godt å vite det. Apple gikk jo dessuten fra å være fantastiske til middelmådige på 90-tallet, før det snudde da Jobs kom tilbake. Selskaper kan ha god track record lenge, men å opprettholde det i mange tiår er svært sjeldent. Hvis man er spesialisert i å bedømme selskaper kan man klare det. Men jeg må nok erkjenne at jeg ikke har et slikt fortrinn. Selv med svært gode selskaper spiller pris man betaler en rolle. Eksempelvis er Cisco mindre verdt nå enn under dotcom-boblen, selv om de har gjort alt riktig, og er et Dow Jones selskap.

Jeg tror fortsatt at om jeg finner et virkelig godt selskap kan det være verdt en kjøp- og hold-strategi. Selskapet jeg med høyest sannsynlig kan si at fortjener en slik strategi er Protector Forsikring, og derfor kjøpte jeg meg litt opp etter det store fallet under kvartalstallene.

Men fremover vil jeg se mer på upopulære selskaper, som markedet ikke liker, og som dermed har gode muligheter til å overstige forventningene. Jeg skal legge ut den nye strategien punktvis her, som en slags sjekkliste.

1. Selskapet bør ha en historikk på lønnsomhet
Det vil si at de tjener penger, og har gjort det stabilt i mange år, helst 5-10 år sammenhengende. Selskaper som har tapt penger i flere år tenker jeg å være forsiktig. Ved endring av ledelse som ser ut til å ha forbedret resultatet er det mulig selskapet har grei kvalitet. Eksempelvis synes jeg SAS ser ut som en spennende investering basert på prisingen og potensialet til å snu situasjonen, men de har hatt for mange svake år.

2. Gjelden bør være lav
Når jeg ser på selskaper som er upopulære, kanskje fordi de har gjort det svakere de siste årene, bør det være en viss sikkerhetsmargin i form av noe penger på bok. Et selskap med mye gjeld vil kanskje bare få en sjanse til å snu situasjonen før en eventuell emisjon. Men har selskapet litt penger vil det overleve en dårlig periode.

3. Prisingen må være billig
Hele poenget med å velge upopulære aksjer er at de er billige. Nesten alle bedrifter har en verdi, selv om de ikke vokser. Eksempelvis brukte Buffett penger fra Berkshire Hathaway (BH) til å bygge sitt imperium. BH var et døende selskap, men hadde likevel en verdi.
Den enkleste metoden er price/earnings (eller Enterprise value/earnings, da trekker man fra gjelden), men inntekter kan svinge fra år til år. Jeg synes derfor Enterprise value/sales er den beste indikatoren. Den forutsetter at marginene normaliserer seg over tid. Inntrykket mitt er at markedet i for stor grad bryr seg om svingninger i inntjeningen fra år til år, og at dette skaper en mulighet.

Ta for eksempel Protector Forsikring. De gikk ned 20% i perioden etter resultattallene, hvor de hadde tjent mindre penger grunnet flere skader. Samtidig er det garantert at utbetalingene til forsikringsselskaper vil svinge fra år til år. Det kan være eksterne faktorer, som værforhold, eller store skader hos noen enkeltkunder, som gjør at de taper penger et år. Da kan de ta høyere premie neste år, og er de heldige med mindre skader vil de få større overskudd. Men dette er kun tilfeldig, kvaliteten på selskapet har ikke forandret seg. Etter min mening gir det mye større mening å se på topplinjen da. Dette gjelder selskaper i flere sektorer. Innen for eksempel olje har oljeselskapene svært høye marginer nå, grunnet overkapasitet i oljeservice. Over tid er det ganske sikkert at etterspørselen for oljeservice vil øke, da går prisene opp, og marginene til oljeselskapene går ned igjen. Så hvis man kjøper i perioder med svake marginer, er det sannsynlig at de vil bedre seg.

Bransjer vil sannsynligvis ha ulike marginer over tid. Men i et marked med fri konkurranse er det logisk at selskaper med svært store marginer vil få konkurranse, og marginene senkes. Unntaket er hvis de har en solid økonomisk vollgrav, og dermed høy kvalitet. Men å se etter slike selskaper er ikke for meg, med unntak av hvis jeg får det billig.

4. God kvalitet på selskap og ledelse
Ledelse er vanskelig å vurdere. Jeg tenker fortsatt på et blogginnlegg om ledelse innen rimelig tid. Noe av det jeg ser på er en ærlighet og oppriktighet i rapporteringen. Om jeg ser masse skryt av EBITDA-vekst, oppblåste immaterielle eiendeler i balansen, historikk på billige opsjoner til ledelsen, korreksjoner for engangsutgifter hvert år, og i tillegg en veltalende, dresskledd mann i 40-årene blir jeg skeptisk.

5. Innsideeierskap
Her blir jeg stadig strengere med meg selv. Det er en forutsetning for meg som investor at ledelsen, og spesielt CEO, eier aksjer i eget selskap.

6. Lite selskap
Jeg liker ikke de største selskapene, fordi de er så godt analyserte fra før. Det er sikkert mulig å finne verdi i store selskaper. Men da er jeg i konkurranse med profesjonelle fond og analytikere. Jeg tror det er enklere å finne verdi i små selskaper som jeg kan kjenne bedre enn mange andre.

7. Vekst
Selskaper som ikke vokser på topplinjen vil det alltid være begrenset med oppside i. Man kan mene et selskap med flat vekst er undervurdert, men det vil alltid være en midlertidi g investering frem til det blir fullpriset. Det er en av grunnene til at jeg solgte meg ut av Kitron (selv om det ikke var noe godt valg foreløpig!). Kitron har vokst lite eller ingenting over de siste 10-15 årene om man ser på topplinjen, og da vil man bli nødt til å selge seg ut når prisingen er fair.

8. Forståelig bransje
Om man investerer i bransjer man overhodet ikke forstår, kan det for eksempel gode grunner til at selskapet er billig priset. Jeg trenger ikke forstå alle aspektene eller driverne bak lønnsomheten, men en viss forståelse av hva de gjør og hvordan de tjener penger er det lurt å ha. Spesielt når man ser på billige selskaper, fordi grunnen til at de er billige kan skjule seg i noe ved selskapets drift. Om selskapet er kapitallett er det en fordel. Da er det få investeringer og nedskrivinger, og inntekter og utgifter er stort sett det som ligger i selskapet.

9. Finnes det åpenbare grunner til at selskapet skal gjøre det svakt?
Jeg liker å lese et par analyser om selskapet, analytikere påpeker gjerne viktige faremomenter. Mange mener for eksempel at Pareto Bank vil svekke seg når det blir mindre etterspørsel etter boliger. Eller at et selskaps historisk gode tall skyldes en eller annen ekstern hendelse eller spesiell situasjon som ikke forventes å vedvare.

10. Marginene kan ikke være unormalt høye, og helst lave. 
Dette går på prising, men jeg tror selskaper med svært store marginer er skummelt. Tobias Carlisle skriver om det i boken sin, at fantastiske selskaper stortsom sett ikke holder seg fantastiske. Og det vil være logisk at et selskap med svært sterke marginer tiltrekker seg konkurrenter. Noen kan ha teknologiske fortrinn eller andre vollgraver, men før eller senere vil noen andre gå inn. Derfor har jeg solgt meg ut av forbrukslån nå. Lave marginer ser jeg på som en mulighet, så lenge øvrige kriterier på denne listen er oppfylt. Buffett tenker helt annerledes her for øvrig, men det er fordi han er så god til å vurdere kvalitet.

11. Selskapet skal føles litt feil, vanskelig eller rart å investere i
Dette er punktet jeg håper faktisk skal gjøre at jeg kan få en god avkastning. Jeg har tro på at følelsene kan fange opp aspekter ved objekter, som kognisjonen var ikke klarer. Selskaper som føles litt feil vil gjerne være undervurdert av markedet. Selskaper selges ikke billig uten grunn, og jeg tenker det vanligste må være fordi mange ikke har lyst, eventuelt at de ikke kan grunnet liten størrelse og/eller likviditet på selskapet. Samtidig må det ikke føles idiotisk eller dumt å gå inn i selskaper. Det er ikke lurt å gå inn i Seadrill bare fordi det føles feil. Men Multiconsult er til en viss grad et slikt selskap man ikke liker. SAS er jeg usikker på, men jeg tenker vel at øvrige punkter på sjekklisten vil gjøre at jeg unngår de jeg bør holde meg unna.

Det er en foreløpig liste. Nøkkelen her er helt klart punkt nummer 3, at selskapet er billig, samt 10 og 11 som er litt mer subjektive og forhåpentligvis litt originale punkter. 1 (historikk på lønnsomhet) og 5 (innsideeierskap) er de jeg ikke bør gjøre unntak fra.

En type selskaper som jeg tror vil oppfylle mange av punktene er selskaper med betydelig grad av syklisk inntjening, som markedet ikke anerkjenner som sykliske. Eric Cinnamond liker de selskaper. Jeg håper å kunne skrive egen artikkel om det senere. Jeg lurer blant annet på om vikarbyråer i Sverige kan ha en vanskelig del av syklusen nå grunnet høye kostnader ved lav arbeidsledighet (det er mulig det er mer et håp enn en reell tro, det får jeg se 🙂 ).

Et selskap som oppfyller mange av kravene, kanskje bortsett fra 11, er eWork Group. Jeg kjøpte aksjer der i forrige uke til 82,50. Selskapet fortjener en egen writeup, så håper å få til det snart!

Reklamer

Å motstå fristende aksjer

Ofte kommer man over et godt aksjetips. Til enhver tid er det heldigvis flere aksjer jeg synes ser spennende enn det jeg faktisk eier (heldigvis!). Etter noe research kan man finne mye potensiale, og lage seg en positiv historie om selskapet. Men så kan en eller annen tvil krype inn i hjernen om at dette egentlig ikke er så lurt, eller man føler ikke at man kjenner selskapet godt nok. Kanskje kan historien være god nok bak selskapet, men selskapet har ikke levert i praksis.

Jeg kaller dette fristende aksjer. Den mest fristende aksjen nå synes jeg er Fred. Olsen Energy (FOE),og ideen kom etter å ha hørt Tom Hauglund fra Nordnet snakke om selskapet på Aksjepodden. Jeg har bestemt meg for å gå inn i selskaper hvor alt ser mørkt ut, og FOE kvalifiserer definitivt. De er et riggselskap, hvor 8 av 9 har ligget i opplag i lengre tid, og de er i tillegg fra 70-tallet. Ifølge balansen har de gode verdier i selskapet, men det ligger til grunn at riggene faktisk har verdi, noe de definitivt ikke har i opplag. Det Hauglund fortalte var at riggene er oppgradert, og tilsvarer rundt 2005-standard. Det er derfor en god mulighet de får kontrakter dersom oljeselskapene trenger flere rigger. Riggmarkedet er høyst spesialisert, og dersom oljeprisen gjør økende aktivitet lønnsomt, kan plutselig halvparten av riggene være aktive. Da kan det bli mangedobling av aksjen. I 2003 lå faktisk FOE på 7 kroner, og steg til over 300 i løpet av 3 år, det vil si en 40-dobling. Psykologisk føles det riktig å gå inn i noe ingen andre vil ha.

Men: Jeg ønsker ikke å investere i selskapet nå med ekte penger. Jeg har ikke forutsetninger for å si noe om riggmarkedet, eller kvaliteten på riggene. Å si om de har 2% eller 25% sjanse for å lykkes vet jeg ikke, heller ikke hva oppsiden er, når jeg skal selge, og hvordan det vil føles om de taper alt selv om oddsen i teorien kunne vært riktig.

Magefølelseporteføljen
FOE går derfor inn i en «lekeportefølje» jeg opprettet på e24 for ca 1,5 år siden som kalles «magefølelse». Når jeg har en god følelse på et selskap, og de virker fristende, går selskapene i stedet inn der. Jeg har alltid 10 aksjer der, med like stor inngangsposisjon, så om jeg liker et selskap, må et annet gå ut. E24 har noen ulemper, blant annet blir ikke utbytte innregnet. Det kan ha mye å si, jeg holdt bl.a Ekornes da de delte ut stort utbytte i fjor.

For tiden består porteføljen av TGS som jeg kjøpte etter anbefalingen fra Aasulv Tveitereid (samt mye annen positiv omtale av seismikk), FOE, Avance Gas og Flex LNG (ser mange er positive til gasstransport, og mulig tranghet i markedet grunnet økende etterspørsel kombinert med lav bygging de siste årene), Veidekke (ser billig ut, bra selskap), Treasure (ser også billig ut, rabatt til underliggende verdier), Subsea 7 (analytikerfavoritt med gode tall), Storebrand (kjøpte på 70, ser fortsatt rimelig ut), Protector som jeg også har på ordentlig, og den siste jeg kjøpte i dag, Komplett Bank.

Så hvordan har det gått med porteføljen? Den er ca 13% i tap. Av dette er 10% Reno Norden som jeg kjøpte etter emisjonen i håp om en eksplosjon. Der visste jeg forsåvidt at det var stor konkursfare, og kan argumentere for at det var et oddsspill (litt som FOE er nå), og med utbytte hadde jeg kanskje gått i null. Det er imidlertid langt bak indeksen, og egen portefølje. Selv om jeg ikke bør vært fornøyd med tap, er jeg ihvertfall glad for at jeg har unngått hva som tydelig har vært fallgruver.

Forklaring på tapet
Det er vel ikke altfor vanskelig å forklare årsaken til at magefølelseporteføljen gjør det svakt. Jeg kan tenke følgende årsaker:

  1. Når jeg hører nyhetene, er potensialet allerede tatt ut.
  2. Jeg blir for utålmodig med aksjene når jeg ikke har noen klar «kjøp og hold» strategi, men bytter når det passer meg. Eller jeg kommer meg ikke ut når noe er negativt.
  3. Mindre research gir svakere resultat.
  4. Jeg følger opp en teoretisk portefølje i mindre grad enn den ekte
  5. Jeg er ikke så god til å faktisk plukke aksjer, eller ser etter feil ting
  6. Tilfeldigheter. Jeg kan ha hatt uflaks med aksjevalgene, og tatt noen valg med større risiko, men potensiell oppside. Over tid kan det gi avkastning, men ikke på kort sikt.

Jeg tror nok årsak nr. 1 er klart viktigst. Nest viktigst er nok nr. 2, som henger sammen med 4. Når jeg får en anbefaling om en aksje, er det allerede for sent. Ta for eksempel TGS, som jeg kjøpte lenge etter at Tveitereid og andre fikk god uttelling. Samme med Storebrand. Eller jeg mangler tålmodighet nok i en portefølje jeg kan bytte ut når jeg vil til å sitte på aksjene. Aksjer jeg solgte i porteføljen nylig har vært f.eks Kitron og Austevoll Seafood f.eks (Men har også unngått tap i Saga Tankers og Yara ved å selge de).
Mange av selskapene jeg har nå er gode selskaper som andre har tjent penger på, men jeg har fått til en dårlig pris (ihvertfall sammenlignet med andre). Eksempler er Storebrand til 70, Subsea7 til 131, Flex LNG til 12,91.

Konklusjon
Jeg synes resultatet er interessant, fordi det viser at å kjøpe aksjer på impuls nok ikke er en god strategi. Å kunne kjøpe aksjer her i stedet har nok spart meg noe penger. På et tidspunkt legger jeg nok ned denne porteføljen, men da har jeg ihvertfall visshet om at når jeg lar være å kjøpe på et tips jeg synes er godt, vil det nok være en riktig avgjørelse.

Jeg føler meg reelt tryggere på at FOE og TGS ikke er gode kjøp akkurat nå, og blir mindre fristet til å investere. Jeg må vel også innse at finansmedia eller eksperter ikke er de rette å få aksjetips fra. Så min magefølelseportefølje tror jeg kan gjøre at man unngår fristelser i aksjemarkedet.

Min reise i Norwegian-aksjen

Denne  uken har jeg solgt Norwegianaksjene mine, til kurs 307,50. Å eie selskapet har vært en smertefull opplevelse, og jeg har faktisk tapt penger på selskapet totalt. Det sies at hver gang man eier en aksje så vinner man enten penger, eller man lærer noe. Det sistnevnte er tilfelle her, og salget er definitivt verdt et blogginnlegg.

Jeg kjøpte Norwegianaksjer for ganske nøyaktig to år siden, til kurs på 350. Jeg hadde lest biografien til Bjørn Kjos. Han hadde et veldig godt argument for at Norwegian skulle lykkes. Det var et langdistanse fly i dag var urimelig dyrt, og at det ikke var noen grunn til at lavpris langdistanse skulle lykkes på samme måte som det har gjort for kortere distanse. Norwegian hadde lykkes på kortdistanse i Europa, så hvorfor skulle ikke det samme være tilfelle for lengre distanser. På Pengepodden hadde jeg fått et tips om at det var lurt å investere i selskaper innen voksende bransjer. Uavhengig av reguleringer fra myndigheter, er jeg ganske sikker på at folk vil fortsette å reise. Hvis det ble billigere å reise folk, vil flere gjøre det. Norwegian var det andre selskapet jeg eide, etter at jeg hadde kjøpt og solgt Telenor noen måneder tidligere.

På det tidspunktet hadde jeg ikke utviklet en investeringsstrategi. Jeg hadde holdt meg unna regnskaper og kvartalsrapporter.

Jeg følte meg smart de første to ukene når kursen steg til 370. Etter det har jeg stort sett følt meg som en idiot, og angret på kjøpet. Jeg husker flere situasjoner underveis hvor jeg vurderte å selge.

En egenskap jeg forsøker å utvikle, som Ray Dalio trekker frem, er å bruke egne følelser når man investerer. Amygdala, hjernens følelsessenter, fanger opp informasjon før bevisstheten vår gjør det. Innen psykiatrifaget blir jeg trenet til å i stor grad kjenne etter egne følelser og reaksjoner for å forstå hva som plager pasienten, og hvordan jeg selv kan virke på andre. Ifølge en gjest på Chat with Traders (husker ikke hvem) er det spesielt informasjon som gjør vondt som man skal lytte til. Det har jeg kjent meg igjen i i Norwegian. Spesielt to ganger:
-På DN-podcast noen uker etter kjøpet, hvor kommentatoren påpekte at Norwegian har store mengder gjeld.
-Når shortregisteret kom, og viste at Norwegian var den mest shortede aksjen på Oslo Børs.
-Da jeg leste Buffetts aksjonærbrev, hvor han påpeker at flyselskaper er det siste man bør eie, fordi de alltid taper penger. Det er alltid noen som har lyst til å starte flyselskaper, fordi det er «kult». Det ødelegger alltid lønnsomheten.
-Forsåvidt også Peter Lynch, som anbefaler kjedelige selskaper, fremfor de som er godt kjent.
-Analytiker Preben Anker-Rasch på Hegnar TV etter Q3 rapporten 2016, som han sa han var langt fra imponert over.
-Noen skrev en liste på hegnarforum over alle risikofaktorene på Shareville. Ikke minst det faktum at oljeprisen var lav, og andre flyselskaper tjener penger, med andre ord ideelle forhold for Norwegian.
-Og ikke minst de gangene jeg har fløyet med Norwegian selv. Jeg blir spesielt skuffet over WiFi, som aldri fungerer. I tillegg bestilte jeg mat på langdistanse som absolutt ikke var verdt prisen.
-Trafikktall og rapporter som har vist at de taper penger

Ikke minst har avgjørelsen om at jeg skal satse på verdiaksjer gjort det problematisk å satse på Norwegian. En god venn av meg sa at med min verdistrategi, hvor jeg vil ha selskaper som tjener penger og har en rimelig stabil drift, hvordan passer Norwegian inn?

Forsvaret for å eie Norwegian
Det viktigste argumentet for å holde på aksjene har vært at potensialet har vært så enormt i forhold til prisingen. De har en topplinje på 31 mrd for 2017, og vokser 20% i året på topplinje. Da virker 10 mrd for selskapet rimelig. Flyene de eier har jeg også tenkt at har en verdi som er større enn gjelden (uten at jeg har forutsetninger for å regne på det). Når de i tillegg eier Bank Norwegian aksjer som har en verdi på 4 mrd, virker det som potensialet er enormt. Hvis man antar at det var en 33% sjanse for at de klarer å snu til overskudd, og kursen i så fall vil stige med 400%, er det matematisk riktig å investere. Jeg har nok imidlertid innerst inne innsett at den type beregninger er jeg lite kvalifisert til  gjøre.

Den andre begrunnelsen har vært eierlisten. Spesielt at Stenshagen Invest har behold troen, og Bjørn Kjos gjorde innsiderkjøp i sist. Nå på slutten kom Skagen-forvalter Kristoffer Stensrud på banen. Han liker de mest upopulære casene, når det føles vanskelig å investere. Det slo meg også, at å investere i aksjer som er emosjonelt vanskelig å gå inn i, er ofte riktig. Norwegian begynte å bli en slik aksje.

Den siste begrunnelsen jeg hadde var at Norwegian er et eksperiment. Det var et av de første selskapene jeg investerte i, og det er lov å gjøre feil investeringer i starten. Det er en liten investering, og om det skulle gå helt galt hadde jeg ihvertfall lært noe.

Hvorfor selge nå
Nå som jeg har kommet meg ut av Norwegian på 307,50, er jeg glad og lettet (det henger kanskje sammen med at kursen er litt ned nå, hadde den vært i 350 hadde jeg sikkert vært sur på meg selv). Sånn sett kan det være feil å selge, fordi slike følelser ikke burde være argument nok for å selge i seg selv. Man bør selge seg ut fordi det er riktig å gjøre det.

For å være ærlig aner jeg ikke hva Norwegian er verdt. Caset har forandret seg til å bli et oppkjøpscase. Å være investert i oppkjøpscase etter at nyhetene er sluppet kan jeg ikke se at er en lønnsom strategi. Det er nok også en god del spekulanter som er inne i aksjen nå, etter den store omsetningen de siste dagene. Det jeg kan forsøke å mene noe om er den indre verdien av selskapet. Nå er selskapet verdt 13 mrd, med 29 mrd i gjeld, så totalt EV er 42 mrd. De eier fly for 31 mrd, men hvor mye verdi har egentlig disse så lenge selskapet ikke tjener penger? Jeg vet at amerikanske hedgefond mener at selskapet ikke er verdt prisen ihvertfall, så shortet som aksjen er verdt.

Man kunne brukt samme argument for å selge på 250, men da valgte jeg å bli sittende på vei opp. Hvorfor solgte jeg ikke i forrige uke? Om jeg skal være ærlig med meg selv, tror jeg at det var fordi det ble for smertefullt å selge med så stort tap.

Jeg merker også at jeg har en helt annen ærlighet overfor meg selv etter at jeg solgte aksjene. Nå tør jeg faktisk å skrive alle motargumentene.

Problemet med Norwegian
Norwegian har et problem som ikke dekkes av Norwegian, og i liten grad av media, er: Produktet er ikke godt nok. Jeg blir alltid skuffet av Norwegian. Feriereisende vil bli mer skeptiske til flyselskapet etter skandaler to år på rad. Og WIfi funker aldri! De er et billigselskap, det er greit nok, men dyrere enn Wizzair og Ryanair.
Da jeg investerte i dem tenkte jeg at produktet skulle bli bedre. Men det har det ikke blitt. Og jeg opplever ikke at Kjos tar det på alvor. Et mantra blant finansfolk er at Norwegian er et selskap med et flott produkt. Det er det rett og slett ikke. Det kan selvfølgelig bli det, men det forutsetter at ledelsen i selskapet faktisk erkjenner det. Wifien om bord er ihvertfall helt elendig, og det er mer enn provokasjon å reklamere med det enn noe annet. Jeg hadde ikke flydd nok med Norwegian før investeringene, eller bare korte ruter innenlands. Det er grei komfort, og når de er billig på langdistanse vil jeg fly med dem. Men de kan ikke sammenlignes med f.eks Thai airways til Bangkok.
Var det riktig å bli sittende i to år?
Jeg er glad for at jeg ble sittende frem til nå, og når oppkjøpstilbudet kom viser resultatet at det var økonomisk lurt. Men man bør evaluere ut fra prosessen, ikke resultatet. Det var definitivt ingen god avgjørelse å investere i Norwegian da jeg gjorde det. Jeg tviler på at jeg ville gjort det samme på nytt, etter at jeg har begynt å se mer på regnskapene til selskapene. Men det siste året har det vært vanskelig å selge, og godt mulig også ikke riktig. Verdiene i selskapet har nok faktisk vært større enn aksjekursen har vist. Men det er et high risk/high reward case, og at noe har verdi ut fra en sannsynlighetsberegning betyr ikke at det er en lur investering, spesielt ikke i en liten portefølje.

Derfor bør man selge seg ut av markedet nå

I mitt forrige innlegg skrev jeg om hvorfor man bør være fullinvestert nå, på tross av den siste tids uro på børsen. Jeg skal her legge frem de beste argumentene for å selge seg ut. Forhåpentligvis vil jeg bli mer bevisst på strategien jeg velger. Jeg vil begynne med å si litt om risikoene som ligger i markedet nå, og deretter forsøke og forsvare en strategi hvor jeg ikke er fullinvestert. Jeg har allerede skrevet litt om nedsalg jeg gjorde i aksjer her.

Dyrt amerikansk marked og verdensindeks
Det amerikanske markedet er for tiden dyrt i forhold til inntjeningen til selskapene, men historisk sett er det ikke avskrekkende. Eksempelvis var aksjemarkedet like dyrt på starten av 90-tallet, en god periode for aksjer. Nå har man forventet vekst i økonomien fremover, og med rente på 2-3% må da P/E på 23 i år, og kanskje 19-20 neste år, være bra? P/E på 20 vil si avkastning på 5%, som er en passe risikopremium i aksjemarkedet i forhold til rentemarkedet. CAPE er på over 30, som måler prisingen basert på inntjeningen siste 10 år. Men neste år vil 2008 forsvinne fra 10-årssnittet, neste år forsvinner 2009, og dermed vil CAPE bli lavere når disse svake årene erstattes av et forhåpentligvis sterkt 2018 og -19.
Price/sales er høy, men ettersom teknologiselskaper er de man kan forvente høyest marginer av, er det kanskje sannsynlig at den vil holde seg høy? En høy price/sales ratio kan forsvares dersom man forventer at marginer vil holde seg høye. Da må man ha en økonomisk vollgrav. Det har de fleste teknologiselskaper, som Facebook og Google/Alphabet (Netflix er jeg mer i tvil om). (ved noe ettertanke står disse argumentene seg såpass godt, at jeg kopierer det også inn i innlegget om hvorfor man bør være fullinvestert. )

Likevel mener jeg disse argumentene ikke står seg, rett og slett fordi markedet på tross av dette er ganske dyrt. Selv om forward P/E er på rundt 18-19, er såvidt jeg kan se av denne kilden, aktuelle P/E på rundt 24. Har det vært dyrere før? Ja, absolutt. Kan det gå gå enda høyere, spesielt ved vekst i økonomien? Ja, det kan det. Men markedet er dyrt etter denne målenheten. CAPE er på 31, om man antar at inntjeningen var 0 i 2008, og blir på 20 neste år, kan jeg ikke se at CAPE skal bli lavere enn 28. Og det er uten med et flatt aksjemarked det neste året.

Jeg har imidlertid blitt overbevist om at price/sales er den mest fornuftige måten å prise markedet på. Earnings er inntjeningen til selskapet, mens sales er topplinjen. Det mest instinktive og naturlige er at hvor mye penger selskapene tjener er utgangspunktet for verdsettingen. Det fortjener egentlig et eget innlegg hvorfor price/sales er et bedre utgangspunkt for prising, men det grunnleggende premisset er at inntjeningen vil i langt større grad svinge over en tidsperiode enn inntjeningen gjør. Det finnes unntak fra dette, men for de langt fleste selskaper vil det være tilfellet. Ta for eksempel et hotell. Antallet rom og gjester vil være relativt konstant. Det kan variere noe fra sesong til sesong, for eksempel vil et høyfjellshotell måtte senke prisene noe i en svak vintersesong for å klare og fylle opp hotellet. Men jevnt over vil det ikke svinge mer enn rundt 5% fra år til år (jeg kan lite om hoteller, så ikke arrester meg om det er feil). De vil sannsynligvis ha en jevn, lav vekst over en 10-årsperiode, hvor prisstigninger følger inflasjonen, mulig med noen større investeringer et par ganger. De vil innrette seg på en måte hvor konkurranseforhold, lønn, vedlikeholdskostnader etc. ligger på et nivå hvor de kan forvente en komfortabel profittmargin, la oss si 8%.
Bunnlinjen vil derimot svinge langt mer. Et dårlig år, hvor de må redusere prisene med 5% kan i underskudd et enkeltår. En streik kan gi kjempetap, eller forurensing i vannanlegget som gjør at de må stenge i 2 år kan fjerne hele profitten. Andre år er det kjempeforhold i bakken, noen skal ha en musikkfestival i nærheten, og de dobler overskuddet.
Hva er mest rasjonelt å følge med på? Jeg mener price/sales sier mye mer om fremtidig inntjeningen. Det er sant for de fleste bedrifter, men ikke alle.

For S&P 500 ligger nå price/sales på 2.16. Det er det høyeste i historien.

Økonomisk syklus

Prisingen er spesielt høy med tanke på hvor vi er i den økonomiske syklusen. Spesielt på Oslo Børs er man opptatt av å skille mellom sykliske og ikke-sykliske aksjer. Eksempelvis ser man på olje og shipping som sykliske. Dette er rimelig, tilbud og etterspørsel etter skip eller olje/oljeservicetjenester varierer ettersom etterspørselen og tilbudet øker og minker. Spesielt innen olje vil man forvente at inntjeningen er kjempestor i noen år, og nærmest fraværende i andre.
Dette vet markedet, og legger derfor det inn i prisingen. For eksempel hadde Statoil en lav P/E i 2014 da oljeprisen var høy, og fikk en høy P/E i 2016, selv om aksjekursen sank med cirka 50%. Lakseaksjer er priset til en P/E på under 10, og står stort sett i all time high. Aksjene er dyre i forhold til tidligere kurs, men lave på multipler, fordi markedet gjør en god jobb i å korrigere for at inntjeningen vil variere med syklusen innenfor bransjen.

Etter min mening virker det like rasjonelt å ha en slik tilnærming til hele aksjemarkedet, ettersom økonomien som helhet tross alt også er syklisk. Altså at når inntjeningen til selskapene er god, og man har sterk vekst og lav ledighet, bør markedet handle på en lavere multippel enn når økonomien og inntjeningen er svak.

Så hva er det egentlig som skjer når den økonomiske syklusen skifter fra en sterk til en svak fase? Nå har vi hatt en lang periode, egentlig siden 2009, med bedring i økonomien. Bedriftene tjener mer penger, de ansetter flere, arbeidsledigheten går ned. Stadig flere er villig til å starte bedrifter, på grunn av de gode tidene vil flest mulig ta del i de. Bankene er villig til å låne penger, fordi bedriftene går så godt.
Dette kan pågå ganske lenge. Spesielt nå som sentralbankene har holdt rentene nede, og de har i tillegg hjulpet til med lettere kreditt ved hjelp av kvantitative lettelser. Nå har man i tillegg fått skattelettelser i USA på toppen.

Hva vil da skje? Hvorfor kan ikke denne veksten pågå i lang, lang tid? Vel, for det første vil den lave arbeidsledigheten, og konkurransen blant bedriftene om arbeidstakerne, gjøre at lønningene går opp. Fagforeningene vil dessuten se at bedriftene har økte overskudd, og kreve sin del. Bedriftene trenger dessuten materialer fra hverandre, noe som gjør at råvarene prisene går opp. I bunn og grunn er det ikke nok materialer og arbeidskraft i økonomien til at den evinnelige veksten kan fortsette. Litt på samme måte som for eksempel forbrukslånsbankene før eller senere vil gå tom for kunder, og at konkurransen vil gjøre at noen ikke overlever (uten at jeg vet om markedet er mettet ennå). Når det kommer for mange bedrifter inn, vil før eller senere de verste gå konkurs så lenge det er fri konkurranse. Dette vil gjøre at bankene må stramme inn utlånspraksisen, og vil dessuten være forsiktige for å unngå tap. Så må bedrifter si opp folk for å begrense tapene, arbeidsledigheten stiger, og økonomien svekker seg igjen. Noen mener at teknologi vil gjøre at fagforeningene står svakere, og at det er lettere å holde kostnadene nede, men jeg er ikke overbevist om at vi er der ennå, og heller ikke sikker på om vi kommer dit.

Hvorfor er inflasjon egentlig så skremmende? Vel, jeg har ihvertfall skjønt at de fleste økonomer er svært redde for det. I utviklingsland er det svært høy inflasjon, og blant annet i Russland er jeg redd for å investere grunnet inflasjon der, som vil svekke valutaen og gjøre investeringene mindre verdt. Men i bunn og grunn må jeg nok bare ta makroøkonomene på ordet, og godta at inflasjon er skummelt.

Høye marginer
Så økonomien vokser, og inntjeningen til bedriftene vokser. Vekst refererer stort sett til størrelsen på økonomien, som såvidt jeg skjønner må tilsvare topplinjen til selskapene (altså er price/sales mer relevant). Inntjeningen består av marginer. Som jeg skrev over, er det rimelig å anta at marginene vil være rimelig konstante over tid.
Marginene er på et klart høyere nivå enn de har vært historisk sett, se blant annet her  (side 15) og her. Det er også logisk at marginene er høyere i oppgangstider, og lavere i nedgangstider, ut fra det som beskrives over.

Historisk lav rente
Om man går 200 år tilbake i tid, vil man se at renten ikke har vært så lav som nå, og spesielt ikke over så lang tid. Renten gjør at avkastning andre steder enn i aksjemarkedet blir lavere. Om man får 2% i rentemarkedet, kan man kanskje ikke kreve mer enn 4% i aksjemarkedet? Og med andre ord blir P/E på 25 da rimelig. Men P/E på 25 vil også si at det tar 25 år før man får igjen for investeringen sin i form av inntjeningen, så å sammenligne denne kun med dagens rente blir irrelevant. Man bør egentlig se på forventet rente over de neste 25 årene. Renten har gjennomsnittlig ligget på 4-5%, og i mange perioder vært langt høyere, og en økning her vil gjøre at investorer strømmer ut av aksjer. I tillegg gjør økende renter det vanskelig for bedrifter å låne penger.

Dyrt og strukket i 4 retninger
Det vil med andre ord si at aksjemarkedet er strukket på 4 måter:

  1. Høy prising
  2. Toppen av den økonomiske syklusen hva gjelder vekst
  3. Historisk høye marginer
  4. Rekordlav rente

Så la oss anta at alle disse går tilbake til normalnivået. Man kan riktignok si at 1 og 4 er noe av det samme, og 2 og 3 noe av det samme. En reprising av markedet vil kanskje gi et fall i USA på 25%. Normalisering av marginer vil kanskje gi et fall på ytterligere 20%. Men om de faller såpass, vil ikke markedet være i såpass dårlig humør at det kan falle ytterligere? Er det noen grunn til at det skal stoppe halvveis. Ikke vet jeg. Men det ser ihvertfall ut som et fall på 30-40% bare ved en normalisering av økonomien er naturlig.

Hva er oppsiden?
Enda viktigere er hva som er oppsiden i dette markedet? Markedet kan selvfølgelig strekke seg lenger, og det var høyere priset rundt dotcom-boblen. Men når alt er strukket, hva er egentlig sannsynlig?

Hva med resten av verden?
Riktignok er det amerikanske markedet dyrt, men hva med resten av verden. Emerging markets er ikke spesielt dyr, men jeg har et grunnleggende problem med det, nemlig at jeg ikke er overbevist om at jeg faktisk får en reell eksponering mot vekstselskaper i utviklingsland når jeg kjøper indeksfond. KLP Fremvoksende markeder er mest aktuelt for meg, men de investerer mest i store bedrifter. De er over 50% i Kina, Sør-Korea og Taiwan. De største selskapene i disse landene er jo Tencent og Alibaba, Samsung, Hyundai m.m. Dette er multinasjonale selskaper som stort sett er avhengig av internasjonale konkjunkturer.
Jeg vil dessuten anta at det også er en boble i indeksfond for emerging markets, ettersom etterspørselen for de er så stor. Alle mener at indeksfond er veien å gå, og da blir det sansynligvis en boble til slutt.
I Øst-Europa er det mulig annerledes, men det er nok fortsatt sånn at det eksisterer en politisk risiko. De er også avhengig av eksport til USA og Europa i stor grad. I land som Kina og Russland er det også en grunnleggende risiko for at for eksempel staten kan ta verdiene dine. Det er kanskje litt paranoid, men likevel…
Jeg synes ikke det er lett å få faktisk god eksponering. Man kan velge aktive fond, men de er dyre. ETFer vil jeg gjerne se at overlever en bank/kredittkrise før jeg investerer i de (spesielt etter at Peter Warren påpekte at det er mye mer penger i ETF enn bankene har reell inndekning for).

Bedre innganger senere
Det er mulig at enkelte investeringssteder kan ha positiv forventning avkastning. Faktisk er det nesten helt sikkert at det går an å tjene penger i ethvert marked om man er en dyktig trader! (og tjene penger på nettpoker om man er best i verden på det).
Men er det ikke bedre å være tålmodig, og spare penger til det blir virkelig billig? Jeg kommer sikkert til å være irritert om jeg ikke har noe å satse senere.

INVESTERINGSSTRATEGI: Er det forsvarlig å time markedet
Det beste argumentet for å være fullinvestert er at det er svært vanskelig å time markedet. Det er en veldig stor risiko for at man blir usikker, og senere kjøper seg inn igjen på et senere tidspunkt. Ihvertfall er det svært vanskelig å vite når man skal gå inn igjen.

Eller er dette bare en av «sannhetene» alle sitter med nå? Er det virkelig umulig å time markedet? Kan man ikke si noe forventet avkastning basert på prisingen i aksjemarkedet? Jeg kan skjønne at det er et argument, men hvorfor er det egentlig slik at man ikke kan øke eksponeringen når den er billig, og holde seg unna når det er dyrt. De som slapp unna krasjet i 2000 og 2008 var sannsynligvis glade for det.
Jeg fikk tips fra en leser om intervju med Basil Qunibi, som intervjuer forvaltere. Han er skeptisk til forvaltere som har slått markedet ut fra markedstiming, fordi de da også har gått glipp av oppgangstider. Det er forsåvidt relevant, og på gruppenivå er det kanskje riktig å anbefale folk å sitte gjennom kriser, fordi man vil kjøpe seg inn igjen senere.

Men en rasjonell og god regel for når man bør være investert kan jeg ihvertfall ikke se at er verdt et forsøk.

Det føles dessuten som det er to grunner til at mange nå er opptatt av at man ikke bør time markedet. 1. Mange forvaltere har interesse av at kunder ikke tar ut pengene sine. 2. Vi er på all time high, slik at all statistikk vil vise at å være fullinvestert hele tiden er det mest irrasjonelle man kan gjøre. Qunibi vil også snakke ut fra et slikt perspektiv.

Vurdering/konklusjon

Prosessen her blir å først bestemme seg for en investeringsstrategi, og først etter at man har valgt investeringsstrategi er det rasjonelt å gjøre en vurdering av beste faktiske løsning slik markedet er nå.

Det beste argumentet for å være fullinvestert hele tiden er helt klart at dersom man ikke har vært det ville man gått glipp av veldig stor oppgang de siste to årene. Selv begynte jeg nedsalg i fjor sommer, og gikk glipp av mye oppgang på høsten. Min egen «uvitenhet», og ganske blinde tro på en «kjøp og hold» strategi gjorde at jeg fikk mye mer oppgang i 2016-17 enn det jeg kanskje har fortjent. Jeg ville nok ha redusert eksponeringen betydelig, spesielt da inntjeninen til bedriftene var synkende i 2016. Da hadde jeg risikert å selge på bunn der da børsen falt i januar. Jeg tror derfor at terskelen for å selge seg ut bør være relativt høy.

Men jeg kan imidlertid ikke se noe annet enn at vi er i en svært sjelden tid i verdsensøkonomien. Som Pål Ringholm sa på Hegnar TV har ikke rentene vært så lave på 500 år. Trump er president i USA, og indeksfond og finansiell innovasjon har gitt CAPE-multipler på de amerikanske børsene som er over nivåene fra 1929.

For meg virker det ikke motstridende å si at 1. man bør stort sett alltid være fullinvestert, kjøp og hold er det beste, og 2. Når vi nå i april 2018 har nådd et historisk svært sjeldent nivå i aksje- og rentemarkedet sett under helhet, er det rasjonelt å bevege seg bort fra denne strategien en periode, og selge seg ut. Vi har på en måte fått en gylden mulighet til å selge oss ut av markedet på et rekordhøyt nivå.

Jeg tenker også at dette er den første markedssyklusen min, og jeg har aldri opplevd annet enn oppgang. Å observere denne litt på avstand, uten å være fulleksponert selv, vil gjøre det lettere rent rasjonelt.

Argumentet om å velge billige enkeltaksjer er også ganske godt, og jeg har beholdt en del av dem. Imidlertid er jeg ikke komfortabel nok med egen evne til å plukke aksjer til at jeg tør å ha aksjeplukking som en helhetlig strategi. Jeg vil ihvertfall se at jeg over tid kan oppnå minst markedsavkastning med enkeltaksjene mine, og det har ikke vært tilfelle så langt (selv om jeg synes selskapene leverer bra).

Jeg skal forsøke å la helhetlige synspunkter på markedet ligge for en stund nå, mulig eventuelt noen korte poster om observasjoner i økonomien. Man kan sikkert hevde at jeg var biased da jeg begynte på innlegget, og konklusjonen var gitt på forhånd. Men jeg synes det er en såpass viktig beslutning, og håper også min egen forståelse ble litt bedre av dette lange innlegget.

 

Derfor bør man være fullinvestert nå

Jeg skal skrive to innlegg. Det ene om hvorfor man bør være fullinvestert nå, et annet om hvorfor man bør selge unna. Så får vi se hvilket innlegg jeg blir mest overbevist av. Jeg har jo tidligere skrevet mye om faremomenter, og har tatt et valg om å selge meg ut, så en viss bias har jeg nok i utgangspunktet. Men jeg skal prøve å argumentere så godt jeg kan for begge deler, og se hvor jeg lander.

Argumentasjonen for å være fullinvestert nå, kan deles opp i to. Det ene går på hvordan markedssituasjonen er generelt sett, og det andre går på hva slags investeringsstrategi som er best.

Argumentet med investeringsstrategi er nok best, så jeg begynner med det.

Investeringsstrategi

Aksjemarkedet stiger jevnt over tid. Man kan blant annet finne dette chartet som viser en ganske jevn oppgang. Om man ser over 200 år ser det enda rettere og finere ut. Den vanlige trenden i økonomien er jevn oppgang over tid. Pengene jeg har i aksjemarkedet er ikke noe jeg har tenkt til å ta ut med det første, så det er bare en fordel å ha de fullinvestert.

I biografien til Jens Stoltenberg skriver han om hvordan han måtte kjempe for at en større andel av oljeformuen skulle være i aksjer. Mange andre politikere kjempet for langt mer forsiktige investeringer. Stoltenberg visste at over tid ville aksjer være en bedre investeringer, og Norge er betydelig rikere enn det ellers ville vært uten den avgjørelsen. Jeg har for øvrig ikke sansen for Stoltenberg, og enda mindre etter å ha lest biografien, men han kan mye økonomi!

Bedriftene i verden tjener penger, hvor overskuddet går til eierne. Hvorfor skulle man ikke ønske å ta del i denne verdiskapningen. Stemningen i markedet, og inntjeningen kan variere over tid, men så lenge man sitter igjennom vil man gjøre det bra.

Jeg er i en situasjon hvor jeg kan spare hver måned, og om jeg setter inn penger hver måned, vil det spille mindre rolle om det kommer et eventuelt fall. Om markedet skulle falle 50% nå, vil jeg da få en periode hvor jeg kan kjøpe meg inn billigere. Da gjør i teorien det ikke så mye, all den tid jeg over de neste 5 årene sannsynligvis vil sette inn mer penger enn det jeg allerede har.

Å time markedet er vanskelig
I Finansavisen rundt juletider hadde de et panel som skulle spå børsåret for 2018. En av medlemmene i panelet (jeg husker ikke hvem) uttalte at man kunne argumentere for at markedet nå var dyrt, men det samme argumentet hadde man kunnet bruke mot markedet for 1 og 2 år siden også, og markedet hadde likevel gått videre oppover. Jeg synes egentlig uttalelsen er litt morsom, fordi den impliserer at dyrt marked ikke er noe man trenger å ta hensyn til overhodet. Det blir litt som å si at Bjørndalen var god da han var 39, så hvorfor skulle da høy alder være et argument mot gode prestasjoner i sport. Men det som faktisk er et tankekors er at om man forsøkte å time markedet ville man sannsynligvis begynt å selge seg ut allerede i 2016, og da gått glipp av svært god oppgang. At jeg fortsatte å kjøpe fond da skyldtes vel egentlig bare at jeg hadde stor tro på strategien om at man bør være langsiktig investert, og holde seg unna timing. Jeg tror nok at jeg ville klart å holde meg unna markedet hvis jeg først begynte å selge, men det ville jeg definitivt tapt på, se bare på oppgangen som har kommet i etterkant. Og jeg er ihvertfall ikke overbevist om at jeg ville klart å holde meg unna en korreksjon ned på det tidspunktet. Første tegn på nedtur nå i 2018 gjorde jo at jeg solgte!

Du skal for øvrig slippe å høre argumentet om at hvis man kjøpte på toppen i 2000 og 2007 hadde man likevel tjent penger. Når vi er i all time high vil det selvsagt alltid stemme, men det er jo ikke sant for Japan f.eks.

Markedet er alltid risikabelt
En erkjennelse jeg har gjort er at om kursen går opp eller ned en periode er ikke avhengig av nyhetene i seg selv, men i hvor stor grad markedet velger å bry seg om nyheter. Det vil alltid komme dårlige nyheter og risikofaktorer. Etter Brexit valgte markedet ganske snart å ikke bry seg, og stige oppover likevel. Samme med Trump. Nå sier plutselig alle at fare for handelskrig sender børsene nedover. Men hvorfor kunne ikke markedet la være å bry seg om det også? Eller hvorfor kan man ikke ignorere stigende renter, og se på det som positivt at styrken i økonomien fortsetter. Når Facebook plutselig faller er det på grunn av risikoer som såvidt jeg kan skjønne har ligget der i lang tid, og som mange har visst om(jeg har ihvertfall hørt det bli sagt på podcasten til Jesse Felder). Jeg vil påstå at det alltid finnes mange gode og dårlige nyheter på samme tidspunkt, mange risikomomenter. Det er selvfølgelig ulike grader av risiko ved de ulike nyhetene. Men når fare for atomkrig regnes som en kjøpsmulighet sier det noe om stemningen i markedet!

Så når man forsøker å se objektivt på det, er virkelig risikoen i markedet nå større enn det har vært gjennom de siste årene? Da tenker jeg hovedsaklig på inflasjon og økende rente som følge av det. På en skala fra 1 til 10, hvor bekymret bør man være? Kanskje 7? Med min økonomibakgrunn blir det et ganske tynt gjett. Hva med handelskrig? Når 94% av varer i USA handles innenlands kan jeg ikke helt se at det er noen gigantisk bekymring, og det er også mulig de selv kan velge hvilke land de skal handle med fortsatt, for å unngå skade på egen økonomi. Og med 60% av verdensindeksen i USA bør et globalt indeksfond holde seg greit.

Det finnes billige markeder!
Den globale verdensindeksen er dyr, og spesielt USA leder an med en CAPE på 30, og Price/sales på 2. Men det finnes billige markeder. Russland har Cape på 6,5, og Øst-Europa ligger på under 10 sett under ett. Kina og fremvoksende markeder ser heller ikke skremmende dyrt ut. Nedsiden i disse markedene bør derfor være begrenset, og med et rekordlavt rentenivå bør den langsiktige avkastningen bli meget god her. Alle eksperter liker jo emerging markets for tiden, jeg begynte å høre om det for cirka et år siden, og trykket der har bare tiltatt.

Det finnes billige enkeltaksjer
Det er vanskelig å holde seg unna enkeltaksjer, og det har jeg jo heller ikke gjort. Pareto Bank har en P/E på rundt 7, sparebankene på rundt 10. Det betyr at markedet priser inn en viss sjanse for bankkrise, som nok er rimelig med tanke på den høye gjelden husholdningene har. Eiendomsaksjer er rimelig i forhold til inntjening, men her er det også stor risiko. Oppdrettsnæringen er ansett som syklisk, og de er jo dyrest når de ser billige ut på multipler, så vil ikke trekke frem de heller. Aksjer som Veidekke, Kid, Fjord1, Konsberg Automotive er innen andre bransjer, og basert på estimert inntjening for 2018 på E24 ser de rimelige ut. Uniflex og Elektra Gruppen i Sverige liker jeg, spesielt Uniflex. Om det skulle blitt investeringer måtte jeg gått nøye inn på hver ankelt, men om man konsekvent velger de rimeligste blir argumentet om et dyrt marked langt mindre relevant.

Jeg hørte på en podcast at rundt 15 aksjer innen ulike bransjer fjernet den generelle markedsrisikoen, så en strategi kunne jo vært å fylle opp porteføljen med aksjer som virker rimelig. Et argument om at markedet er dyrt blir ihvertfall ikke relevant om man finner billige enkeltaksjer.

Økonomien er sterk

Ikke så mye mer å si om dette punktet egentlig. Det er god vekst i økonomien, og selskapene tjener penger.

Sentralbankene står klare til å støtte markedet om nødvendig
Dette siste poenget er viktig, og er kanskje det viktigste motargumentet mot et varig bear marked. I innlegget for et svakere aksjemarked vil jeg argumentere for at den økonomiske sykelen mest sannsynlig eksisterer fortsatt, og at etter oppgangstider er det naturlige mekanismer i markedet som gjør at det kommer en nedsykel.
Men spørsmålet er hvordan sentralbankene da vil reagere.

Man kan for eksempel mene at markedet synker ved stigende rente. Men ved et fall i markedet på 20%, vil man ikke da bare droppe videre økninger, og markedet vil stabilisere seg? Om man er bekymret for at mange får gjeldsproblemer, kan man ikke da bare utsette renteøkningene noen år til? Trusselen vil da kunne bli økende inflasjon, men hvor reellt eller sannsynlig er egentlig det? Inntrykket mitt er at vi er en generasjon som ikke forventer store lønnsøkninger, og lønnsdannelse og inflasjon er tross alt drevet av fremtidige forventninger. Forventningene for inflasjonen er ikke spesielt høye, og da blir det mindre sannsynlig med prisøkninger og lønnsforhøyelser.

Jeg har ikke nok fantasi til å si hva markedet vil gjøre ved eventuelle kursfall eller nedadgående økonomi, men en ting er sikkert: De vil ikke stå og se på. De vil gjøre det de kan for å stimulere og få markedet i gang igjen. Således blir det en naturlig sikkerhet mot å tape alt om man er fullinvestert.

 

Dette var de beste argumentene jeg kom med. Jeg er usikker på om jeg får skrevet innlegget om salgsargumenter, og vurdering/konklusjon i løpet av påsken fordi jeg skal til utlandet. Kommenter gjerne under, eller send mail til erling.hillestad (a) gmail dot com.

Disclaimer: Ikke hør på meg, jeg vet ingenting

Hvordan gikk 2017?

Jeg satte opp en rekke læringsmål for 2017, og det er på tide å oppsummere hvordan det gikk. Først og fremst er jeg kanskje med å ha opprettholdt aktivitet på bloggen gjennom hele året. Det ble over 10000 unike besøk på siden min i fjor, det var veldig gøy!

«Min grunntanke for 2017 er å ikke bli overmodig. Bilkjørere er farligst etter et halvt år med lappen. Grunnen er at de blir overmodig, og tror de har kontroll, og vet hva de driver med. Her er jeg nå. Jeg og føler at jeg kan masse, men har ingen erfaring, og kan i realiteten ingenting. Jeg har aldri sittet med aksjer under børskrakk for eksempel. 2017 skal bli et år hvor jeg skal lære mer, og fortsette med mindre bets.»

Dette har jeg opprettholdt. Jeg har faktisk gradvis redusert risikoen i løpet av året, og opprettholdt sparerate.

-«Jeg skal lese ihvertfall 10 bøker om markedet og selskaper. Ihvertfall noen av bøkene skal handle om hvordan man driver selskaper, hva som kjennetegner god management.»
Jeg har opprettholdt lesingen gjennom hele året. Den beste boken synes jeg nok var «The Intelligent Investor» av Benjamin Graham, med kommentarer av Jason Zweig. Jeg trodde den skulle være tørr og en virkelig murstein, men den var veldig interessant og spennende, og med Zweigs kommentarer ble den veldig forståelig. Masse eksempler, og veldig rasjonell i måten den ble lagt opp, den gikk gjennom ulike aktivatyper, og fordeler og ulemper med de forskjellige.
Ellers likte jeg «Outsiders» om 8 CEOs og hvordan de ledet selskapene sine. «How Asia Works» av Joe Studwell var svært tung, men imponerende, og gjorde inntrykk. Biografien til Elon Musk var inspirerende. Så leste jeg to bøker av Michael Lewis, hvorav særlig «The Undoing Project» om Daniel Kahnemann og Amos Tversky var spennende og Acquirer’s multiple av Toby Carlisle som var ganske lettlest, men påvirket meg nok også. For å komme til 10 kan jeg også nevne «Influence» av Robert Cialdini, «The Warren Buffet Way» av Robert Hagstrom, «The Wisdom of Crows av James Surowiecki» og også den nå ganske kjente «Sapiens» av Yuval Harari. Ikke minst har jeg lest samtlige av Buffetts aksjonærbrev.

Nå leser jeg «Principles» av Ray Dalio, og den er kanskje den beste på lista. Noe av nøkkelen for meg er å avbryte bøker jeg ikke liker, og komme meg videre til noe annet.
-Jeg skal selge et av selskapene jeg har nå (det er så vanskelig å selge)
Jeg har solgt mange i år, men i fjor solgte jeg Medistim, Frost Bank og Reno Norden av selskapene jeg eide på det selskapet. Etterhvert kjøpte og solgte jeg også AF Gruppen og Komplett Bank. Ut fra aksjekursen i dag ligger Medistim og Frost høyere enn da jeg solgte (selv om jeg tror nok Frost er ganske likt valutajustert), mens de øvrige er ned (selv om aksjekursen egentlig ikke er noe godt mål i seg selv om det var et godt salg eller ikke, hvordan det går med bedriften er viktigere. Kitron, B2Holding, Uniflex og Electra Gruppen solgte jeg tidligere i år, for å redusere total eksponering i markedet.
Medistim og AF Gruppen solgte jeg ut fra at prisen var for høy, mens Frost og Komplett Bank solgte jeg nok mest fordi jeg føler at jeg ikke kjenner casene og risikofaktorene godt nok.
Har jeg kommet meg noe nærmere kriterier for når jeg skal selge aksjer? Ikke så mye nærmere. Men jeg har funnet ut at for høy pris, og også høy pris på markedet generelt, kan være en god nok grunn.
Der jeg derimot svikter er å tørre og selge når et selskap er i ferd med å få problemer, og falle i kvalitet. Jeg ser rett og slett ikke ut til å få det til. Ofte går selskaper fra å være solide og med jevn vekst, til å få svake marginer. Jeg tenker da spesielt på Norwegian og Multiconsult, men også Reno Norden. Dette bør jeg ha i bakhodet når jeg investerer.

Om jeg mener at for eksempel Multiconsult er en god investering i dag, ut fra lavere kurs som følge av lavere marginer, da bør jeg jo aktivt lete etter den type selskaper som har svakere marginer en periode. Det er det Tobias Carlisle argumenterer for, og jeg skrev noe lignende her. Derfor gikk jeg også inn i Uniflex, og ser mer på Price/sales enn P/E.

-Jeg skal fortsatt ha 70% i fond
Dette har jeg så til de grader brutt, ved at jeg har solgt alle fondene mine, det siste nå i februar 2018. Men målet var ment mest som at kun 30% av sparingen skal stå i enkeltaksjer. Jeg har nok ligget på nærmere 35% i perioder. Så lenge jeg ikke klarer å slå markedet er det fornuftig å opprettholde en relativt lav aksjeandel.

-Jeg skal gå gjennom rapportene til alle selskapene på First North i Sverige
Dette er jeg ganske stolt av å ha fått til. Jeg begynte systematisk med alle selskapene, etterhvert begynte jeg å filtrere bort en del selskaper jeg uansett ikke er interessert i, som eiendom og biotech.
Denne gjennomgangen har vært veldig lærerik, og spennende. Det har dessverre ikke resultert i en eneste investering. De svenske selskapene jeg har valgt meg ligger på hovedlisten. Men bare å se hvor lav kvalitet det er på mange selskaper hjelper meg veldig, sammenligne presentasjonsformer, gjøre det til en vane og vurdere intrinsic value.

-Lære meg å analysere enkeltselskaper, og skrive minst 20 slike analyser som er ganske grundige, inkludert historikk, soliditet
20 selskaper har det ikke blitt, selv om jeg har sett på 10-12 årshistorikk på langt flere selskaper enn jeg har skrevet writeup på.
Jeg har skrevet om B2Holding, The Cheesecake Factory, UniflexStatoil (=Equinor), Multiconsult (og forsåvidt da litt om Bouvet), XXL, Pareto Bank, AF Gruppen med litt om Veidekke, Bank Norwegian, samt innlegg om forsikring som var mest om Protector. Så 12 selskaper om jeg skal være grei med meg selv. Jeg har ikke klart å opprettholde tempoet i år, og er usikker på hvor mange slike writeup det blir. Jeg ønsker jo ikke å være investert nå, og jo flere selskaper jeg ser på, jo mer lyst har jeg til å være investert. De tar dessuten veldig lang tid å skrive, og er mest aktuelle når jeg faktisk tenker å investere i et selskap.
Det er jo egentlig et spørsmål om prioritering: Skal jeg se på kanskje hundre selskaper overfladisk, eller 5 av de mer i dybden? Jeg tror prosessen jeg har hatt med disse selskapene har vært nyttig, men setter meg ikke enkeltmål fremover.

-Etablere faktorer jeg vurderer selskaper etter.
Dette har jeg ikke formalisert gjennom en sjekkliste, og tar det i eget hode hver gang. Det blir noe sånt som:
Inntjening, balanse, pris, historikk, ledelse, forretningskonsept og hva de driver med, vurdering av produkt, hvordan de tjener penger og vinner, fremtidsutsikter og trusler for både bransjen og enkeltselskapet. I tillegg lurer jeg på å si noe om hvorfor selskapet eventuelt er billig eller dyrt.
Innen psykodynamisk psykoterapi bruker man egne følelser for å vurdere hvordan pasienten virker på andre. Ray Dalio anbefaler også at man bruker den primitive hjernen til å orientere seg. Så noe om følelsen man får av aksjen hadde vært interessant å ta med, og hjelper nok også mot biaser man har.
Fordelen med standardisert liste er at det blir lettere å holde seg objektiv, og at man ikke glemmer noe. Fordelen med å gjøre det noe mer ustrukturert er at man må tenke selv hver gang, og at man kanskje kan vekte ut fra hva som er viktig. Eksempelvis kan et selskap ha et ganske uforståelig produkt eller store trusler, men for eksempel være så billig at man må ta sjansen likevel.

«-Jeg kan vurdere å gå inn i mer sykliske selskaper, og da i første omgang shipping. Jeg vet ikke hvordan man skal analysere disse ordentlig, men jeg har en følelse av at det er inne i en lavsyklus nå, og det gir mening å gå inn i sykliske selskaper når man er langsiktig. Problemet igjen her er at man trenger erfaring, og å observere slike sykluser. Så målet får heller være å observere, og forstå disse syklusene.»
Dette har jeg ikke gått inn på, men har lurt på å skrive et innlegg om syklikalitet. Ikke da med fokus på shipping, men syklusene i selve økonomien. Eric Cinnamond sier at sykliske aksjer ofte kommer uten bestemte kategorier, som f.eks vekstselskaper og stabile utbytteaksjer, noe som kan gi en verdi. I så fall må jeg nok lese en bok om selskapet.

-Lære meg å forstå viktigheten av cash flow
Her har jeg forsøkt meg litt, men ikke kommet helt i mål. For mange selskaper, og særlig de som er i vekst, er det rett og slett ikke så relevant. For eksempel vil Bank Norwegian vokse hele tiden, og ha negativ cashflow. Og for mer stabile selskaper følger som regel cashflow regnskapene. Jeg tenker at å se på lengre historikk, gjerne 10 år, får man inntrykk av om inntjeningen er reell eller ikke.

-Bli flinkere til å lese balanser, og risikoene som ligger der
Her har jeg blitt mye flinkere. Det finnes en bok om balanser som jeg har vurdert å kjøpe (husker ikke navnet), men den var litt dyr (og kanskje litt tørr). Men nå har jeg sett flere hundre balanser, og finner som regel ut om de er enkle eller kompliserte, hva som er usikkert og ikke, om selskapet er kapitallett eller kapitaltungt, og når jeg bare må anta at balansen er usikker.
Spesielt «intangible assets» er viktig.
-Finne noen bedre nyhetskilder, og et par flinke bloggere å følge
Eric Cinnamond har blitt nr. 1 for meg, og Geoff Gannon liker jeg også. Det finnes også en ganske god oversikt på aksjebloggen.com, selv om mine bloggerkoller ikke skriver altfor ofte. Så leser jeg gjerne mippbloggen, og er innom investing24h ganske ofte. En svensk side er introduce.se. Så liker jeg også å dra innom investorkilden.
Men jeg har egentlig ikke funnet noe godt sted for å følge med på nyheter, og det er fortsatt Hegnar og e24 som jeg er innom oftest, i tillegg til Twitter, og aksjeforum på Facebook.
Jeg skulle gjerne hatt noen med en viss tyngde som virkelig forsto markedet, og kunne si noe om det på en litt mer jevnlig basis. Noen som ligner på Peter Warren eller Eric Cinnamond, som er vant til å forvalte penger. På CNBC og realclearmarkets er det mest synsere. DnB har en morgenrapport, men de fleste aktører i markedet har en tendens til å være i overkant positive, de skal tross alt selge noe, samme med Pareto. Jeg får bare lete videre.
Det kan jo selvfølgelig være at jeg leter etter noen som er mer negative, og er skuffet fordi folk ikke er enig med meg. Men i podcastverdenen opplever jeg folk som åpne og alternativtenkende, jeg finner det bare ikke så godt på nett.

Annet: Jeg har til en viss grad endret investeringsstrategi. Jeg er ikke lenger en «kjøp og hold til evig tid» investor. Jeg har begynt å selge selskaper når jeg synes de er i overkant dyre, og leter ikke alltid etter de som har høyest kvalitet. Jeg tror Warren Buffet lykkes i å bli verdens rikeste på denne måten fordi han er så utrolig flink til å finne selskaper med høy kvalitet. Selv er jeg nok ikke flinkere til det enn de fleste andre, og vil nok mislykkes med en del av disse selskapene.

Målsetninger 2018: 
Jeg begynte i ny jobb på 2018, og opplever at jeg lærer mye også av å studere mitt eget fag, psykiatri. Jeg har en relativt bratt læringskurve der også, og har derfor prioritert å lese psykiatri så langt i år. Mer fokus på å lese om normalpsykologi tror jeg også vil kunne hjelpe meg som investor. I tillegg skal jeg gifte meg, planlegging her tar også en del av fritiden. Jeg har derfor ikke tenkt til å lage en målsetningsliste for 2018 på samme måte som i fjor. Jeg er nok også påvirket av at aksjemarkedet er historisk dyrt, og at jeg derfor ønsker å være forsiktig med å investere i nye selskaper. Cinnamond skriver i sitt siste innlegg om at det er mye annet viktig å bruke tiden på, og med dagens prising av aksjemarkedet er det svært lite oppside man går glipp av. Og jeg er enig, med dagens prising blir det mindre inspirerende å følge med på markedet. Jeg tror rett og slett ikke det er så mye penger å tjene ved å investere nå.

Men det blir viktig å prioritere tiden jeg faktisk har. Da ønsker jeg å prioritere:
-Observere markedssyklusen, forsøke å forstå hva som skjer foran øynene på oss nå. Markedet har vært i en slags dvale, med støttekjøp av sentralbanker og rekordlav rente. Nå begynner bevegelsene. Jeg kommer sikkert til å skrive om dette fremover. Om man appliserer det jeg kan av økonomisk teori tilsier alt at vi er i toppen av den økonomiske syklusen nå. Om teorien skulle vise seg å være feil, og markedet bare går videre, hva er det i så fall som skjer da?
-Se på enkeltselskaper, forsøke å komme meg gjennom hele den svenske hovedlisten, innenfor sektorene jeg forstår.
-Opprettholde noen grad av aktivitet på bloggen (men skrivingen bør komme naturlig, det er så tungt å skrive om ting som man ikke blir engasjert av). Et alternativ er å skrive kortere. Jeg setter pris på når andre bloggere skriver kort, men jeg lærer nok mer av å skrive lengre.
-Lære mer om egen personlighet og psykologi, og hvordan bruke følelser når man investerer.
-Lese minst 12 bøker til som omhandler investeringer (her er jeg godt i gang).

Hvordan håndtere urolige børstider

Etter historisk lav volatilitet, og jevn børsoppgang de siste to årene (eller ni) har vi nå hatt et børsfall på nesten 10% på de amerikanske indeksene. Det mangler ikke på ekspertråd på hvordan man skal løse dette, men jeg synes likevel det er vanskelig å håndtere dette rasjonelt. Å tape penger vekker mye følelser, ikke minst når man vet hva som har skjedd under tidligere kriser med fall på 50%, eller at man ser hvordan kryptovaluta synker med 40% på et døgn.

Jeg går i psykiaterutdanning, og lærte i forrige uke hvordan kroppen reagerer ved store påkjenninger.

  1. Økt årvåkenhet
  2. Man fryser
  3. Flukt
  4. Kamp
  5. Underkastelse

I en panikksituasjon agerer man først og fremst med den primitive hjernen, ikke storhjernen. Følelsene tar over, for at man skal overleve.
Disse følelsene er først og fremst ment å beskrive store påkjenninger, som for eksempel overgrep, ran, jakt av ville dyr, osv. Men jeg tror man kan kjenne mye igjen.

Selv håper jeg å ikke komme lengre enn nivå 1, hvor man faktisk følger bedre med. Jeg tror mange kjenner på dette nå, at man leser mer om markedet, får med seg flere detaljer i det som sies. I kryptomarkedet tipper jeg mange fryser og blir handlingslammet. Å selge i panikk må vel sies å være nr. 3, for noen tradere kan det kanskje bli sånn i ekstreme situasjoner. Men inntrykket mitt er at vi nesten ikke har sett noe av nr. 3, det vil si panikksalg. Å advare mot å selge i panikk kan er derfor ganske unødvendig.

Hva har jeg gjort denne uken?
I ettermiddag, i dag den 07.02, har jeg solgt unna det siste jeg har av fond i KLP fremvoksende markeder, og solgt aksjene mine i Kitron, B2Holding, Uniflex og Electra Gruppen. Jeg har beholdt aksjene i Pareto Bank, Protector, Bank Norwegian, Norwegian Air Shuttle og Multiconsult.
Pengene for salget har jeg satt inn på sparekonto i Bank Norwegian til 1,75% rente. Jeg har nå cirka 30% av pengene avsatt til aksjer investert, og 70% cash.
Jeg har dermed gått imot de fleste av rådene om at man ikke skal selge aksjer. Jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg har tatt dette valget, og ikke minst begrunne det for meg selv.

Begrunnelse for å selge aksjer nå
Jeg har tidligere skrevet om risikomomenter for 2018. De to viktigste faremomentene, ihvertfall ifølge «konsensus», er:
1. Frykt for økende renter grunnet inflasjon, som gjør aksjer mindre attraktivt
2. Et generelt dyrt priset marked, spesielt basert på CAPE-ratio eller price/sales.
Noe som henger sammen med disse momentene er at inntjeningen er god, men marginene er rekordhøye, og arbeidsledigheten er lav. Det tyder på at konkurransen vil bli større, lønnspresset vil bli høyere, som vil presse marginene. Det er derfor CAPE og price/sales er bedre verdsettelsesmetoder enn price/earnings på siste års inntjening.

Jeg fant følgende på gurufocus. CAPE er det samme som Shiller P/E, det vil si gjennomsnittlig inntjening siste 10 år.

Scenario Shiller P/E after 8 Years Annual Return from Today (%)
Really Lucky Mean x 150% 1.8%
Lucky Mean x 125% -0.4%
Reverse to the Mean Mean x 100% -3%
Unlucky Mean x 75% -6.3%
Really Unlucky Mean x 50% -10.6%

Den viser at selv om vi fortsetter å være på et historisk høyt CAPE nivå om 8 år, kan man bare forvente inntjening på 1,8% i året. Da tar jeg heller 1,75% risikofritt i Bank Norwegian!
Dette er det amerikanske markedet, man finner andre markeder som er klart billigere.

Man kan ikke spå om fremtiden i aksjemarkedet, men jeg er ganske sikker på følgende:
Jeg vil heller satse på at historien gjentar seg, at markedet oppfører seg som det tidligere har gjort, og at man får avkastningen man historisk sett har hatt på disse nivåene, enn at historien og økonomien plutselig har endret seg. 

Er mine aksjer annerledes
Min strategi frem til nå har vært å holde meg til aksjer som er vesentlig billigere enn markedet. Logikken har vært at det ikke spiller noen rolle om markedet som helhet er dyrt, så lenge mine egne selskaper er billige.
Resultatet har vært at jeg stadig har funnet nye investeringsmuligheter jeg synes virker attraktive.

Dessverre så jeg på mandag og tirsdag at mine selskaper var langt fra immune fra nedturer. Snarere tvert imot! B2Holding er et godt eksempel, de sank med 5% mandag og tirsdag, men tok igjen alt sammen i dag etter positive nyheter. Uniflex steg nesten 10% på resultatene, men falt ned igjen 5%. Protector har sunket over 5%. Til og med Pareto Bank sank med 5%, den er imidlertid vanskelig å tolke ut fra volum. Totalt sett sank alle selskapene ganske kraftig, i tillegg til KLP fondet.

Jeg tror man bør innse at når man mener egne selskaper har spesiell høy kvalitet eller er billig priset, eller vil slippe unna fallet når det kommer, så er det bare en måte å lure seg selv på. Faktum er at hvis man mener markedet sannsynligvis vil falle, er det lurt å senke risikoen ved å ha minst mulig aksjer. Jeg ønsker å ha maksimalt 30% i aksjer nå, og da er jeg nødt til å selge selskaper som jeg synes ser veldig gode ut. Isolert sett kunne jeg tenke meg å holde på selskapene. Men jeg tror det er mer sannsynlig at pengene vil kunne anvendes bedre senere.

Det er vondt å selge aksjene. Men jeg mener det er mer rasjonelt å selge aksjene nå, heller enn å beholde de.

Hvorfor valgte jeg å selge akkurat disse aksjene?
Når det gjelder Kitron og B2Holding synes jeg disse er selskaper som har levert godt de siste årene, de har en ledelse som fungerer og leverer over tid. De er moderat priset basert på inntjening, B2Holding er noe dyrere enn Kitron. Men med begge tror jeg markedet legger til grunn fortsatt vekst, og solide marginer. De er ikke superbillige, og jeg vil ikke tro at disse selskapene er immune mot en generell børsnedgang. Når det gjelder Kitron har de først og fremst vært en turnaround case de siste 3-4 årene, før det har de hatt 10 år med nesten flat topplinje, noe som ikke gjør meg superoptimistiske.
Hadde markedet generelt vært billig skulle jeg gjerne beholdt de, men når noen må ryke blir de det.

Uniflex og Electragruppen har vært de to siste kjøpene mine. Det er små svenske selskaper, som forsåvidt er fair priset ut fra inntjeningen, men med marginene på et historisk lavt nivå, og rimelig god balanse. Begge har steget betydelig på resultater i løpet av siste uke, og jeg har vel hatt omtrent 5% avkastning på hver av de. Men med Uniflex hadde jeg lagt feil marketcap til grunn da jeg kjøpt selskapet, som gjør oppsiden mindre. Electragruppen driver elektronikkforretninger, som er en sårbar bransje. Med andre ord ikke selskaper som «må» eies, og de er også ok å ofre.

KLP fremvoksende markeder er et indeksfond for det som beskrives i tittelen. Selv om fremvoksende økonomier er langt billigere enn USA og Europa, tror jeg ikke de er immune mot en generell nedgang. Det er også de største selskapene i landene som er i fondet, som nok er avhengig av andre land for vekst. Og ikke minst vil jeg også tro at mye penger er i denne type indeksfond, og indeksfond opplever jeg at det er bobletilstander. Dette var kanskje det enkleste salget.

Selskapene jeg beholder
Jeg har inntil videre valgt å beholde alt i Pareto Bank, og den vil jeg ikke selge. Har skrevet mye om de her på bloggen, så skal ikke gjenta det. Protector Forsikringer er nr. 2 blant de jeg vil beholde. De er ikke billige, og på ingen måte immun mot nedgang. Men det er et selskap med usedvanlig stabil vekst, og planer om å la det fortsette. Om rentene stiger som følge av inflasjon vil det dessuten være positivt for inntjeningen. Dette grunnet måten forsikringsselskaper opererer, med å ta inn penger i starten av forsikringsperioden som de kan investere i rentepapirer.

De siste tre er mer tvilsomme. Bank Norwegian har levert så god vekst, og er så billig, at jeg ønsker å beholde dem ihvertfall de leverer rapport. Alle forbrukslånsbankene vokser med 40%, og inntil jeg ser at det stopper ønsker jeg ihvertfall å ha en i porteføljen. Norwegian Air Shuttle har etterhvert blitt en ganske liten post, ettersom den har falt. Der tenker jeg at det fundamentale i selskapet uansett vil være avgjørende for hvordan det går. Ellers for å si det på en annen måte, når man beregner price/earnings er det hovedsaklig prisingen av aksjer jeg er bekymret for. Men for Norwegian kan earnings variere så enormt mye, at prisingen blir ganske lite relevant.
Multiconsult kunne jeg kanskje solgt, og der er jeg nok litt sta. Men de vokser såpass godt på topplinjen, og de bør kunne klare litt bedre marginer, som kan gi en ganske dramatisk vekst.

Men jeg bør nok være ærlig med meg selv, og si at det nok er lettere for meg å selge selskaper jeg har hatt gevinst på, heller enn der jeg står i tap. Jeg tenker da på Norwegian AS og Multiconsult. Men det er allerede smertefullt å selge meg ned, jeg orker ikke å gjøre det enda verre. Og jeg vil ihvertfall ikke selge aksjer bare fordi de står lavt, eller det fjerner et rødt tall fra Sharevilleporteføljen!

Tanker om fallet i markedet nå
Jeg synes virkelig det var spennende å følge med på aksjemarkedet mandag og tirsdag. Endelig skjedde det noe! Jeg synes psykologien i aksjemarkedet er veldig interessant, men ettersom de er hundretusenere av mennesker som mener noe om retningen, som samlet sett kan mye mer enn meg, blir det farlig å spå for mye.

Imidlertid mener jeg følgende:
-Det må være mindre trygghet i markedet nå enn det har vært det siste året. Alle har vært veldig positive og optimistiske. Inntrykket mitt er at de fleste kommentatorer, og andre privatinvestorer på facebook slapper godt av, og ingen er spesielt redde. Men om de før hadde optimisme på 99 (på skala 1-100), er den kanskje nå 90. Oppgangen har vært avhengig av en veldig stor optimisme, og jakt på avkastning, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det er naturlig at det vil avta.
-Det vil jeg tro begrenser avkastningen noe. Og det vil nok også gjøre investorer enda mindre optimistiske, kanskje ned til 80. Og så kan det gå roligere nedover derfra
Noe skjedde på mandag! Markedet falt av en grunn. Man kan gjerne si at slike korreksjoner er normale. Men vi har ikke sett slike korreksjoner på 2 år! Det har ikke vært normalt. Da er helt klart noe endret. Plutselig ville folk selge, og det virker også som rasjonelle grunner ligger bak. Jeg likte innlegget til Richard Paulsen på nordnetbloggen faktisk.

Plan videre
Planen nå er å ikke kjøpe nye aksjer før vi får en betydelig korreksjon, og da gradvis kjøpe meg inn. Og da ser jeg ikke fall på 10-15% som en kjøpsmulighet. Forhåpentligvis klarer jeg å unngå fristelser ved å kjøpe aksjer jeg synes ser billige ut på kort sikt. Vi får se om jeg er disiplinert nok.

For øvrig er det flere som har tatt kontakt angående det de leser i bloggen, skrevet kommentarer, sendt ting på mail etc. Det er bare å ta kontakt om du har synspunkter, eller skrive kommentarer under! erling dot hillestad (at) gmail dot com